Jeg er sammen med en flott mann, og vi har det fint sammen. Han har en sønn fra tidligere forhold på snart 6 år, jeg har en på snart 3 år. Vi sliter veldig i forhold til barneoppdragelse!

Det blir fort forskjellsbehandling av barna, noe som han ikke ser. Han synes det er greit at barnet på 6 år er oppe på hverdager når det er skole, til 21-22. Barn trenger mer søvn enn det vi voksne gjør, og at de skal være opplagt til en ny dag. Han mener det er greit å gi godteri midt i uka, leker.. Men, han går og varter opp sønnen sin hele tiden. Gutten kan si "hent det til meg, gjør det, lag det" osv..

Jeg føler at jeg er streng, men rettferdig. Synes det er viktig at barna klarer å være litt selvstendig. Det å kunne hente seg et glass saft hvis man er tørst, i stedet for at vi står på tå for dem hele tiden. Det å rydde rommet sitt, hjelpe til litt her hjemme.
Men, samboeren min er helt uenig i dette.. Føler jeg har rett, og synes dette lager veldig mange diskusjoner her hjemme. Dette tærer på forholdet vårt...

Jeg har ikke klart å fått noe veldig nært forhold til sønnen hans, på den måten har fått til min sønn. Han er frekk, gidder ingen ting, og er vanskelig. Det gjør ting så vanskelig for meg.. Nå er de barn, men når det ikke er mitt barn, så blir det litt vanskeligere.

Håper det er noen der ute, jeg kan dele litt erfaringer med.

Mor87:)

Har stebarn jeg også
Startfasen var det vanskeligste... Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært sammen, men for vår del falt det meste på plass etter å ha vært sammen i overkant av et år.
Jeg kunne også føle han "puset" mest rundt sine egne, lot de være lenger oppe osv...
Vi pratet masse om det, og det viste seg at han rett og slett ikke så at han gjorde forskjell på ungene. Jeg ser også i ettertid at jeg var noe usikker på situasjonen, og sa ikke klart ifra når det stod på...jeg ble mer gretten og sa hva det var lenge etterpå.
Vi har etterhvert behandlet alle barna som våre egne, slik at det er hipp som happ hvem som havner på hvilke foreldremøter, hvem som trøster osv.. dette har gjort alt mye lettere, jeg føler jeg har mer rett til å si ifra til hans barn enn jeg gjorde i begynnelsen.
Jeg samarbeider også veldig godt med eksen hans, hun foretrekker faktisk å ringe meg når det er noe ang ungene og vil gjerne ha meg med på foreldremøter. Uten det samarbeidet hadde det sikkert stilt seg veldig anderledes.
Eksen til mannen min kan ringe meg om ungene trøbler, ber meg hjelpe å mekle feks...det gjør at ungene ser at jeg er en av de voksne som er nærest dem.
Selvfølgelig velger jeg ikke bare å delta med kjefting Jeg er også veldig bevisst på å ikke noensinne skulle få stebarna til å føle seg utestengt eller glemt. Jeg koser og klemmer, drar ikke på ferier uten dem.. viser dem at de er like viktige i familien vår som mine særkulls, og meg og mannen sine felles.

Tror du eksen til mannen din hadde vært åpen for en prat? Man tror vel gjerne ikke eksene egner seg til slik, men hun kan overraske
Ta tiden til hjelp, vær flink å si hvordan du føler det...både positivt og negativt!
Husk at selv om ikke mannen din syntes du skal bestemme over barnet hans, bestemmer du ihvertfall over hjemmet deres like mye som han.
Så om du mener barnet hans er for lenge oppe, eller har noen andre ønsker for hvordan barnet hans skal ha det hos dere bør det bli respektert.
Da mine barn var 6 år la de seg kl åtte, så jeg er enig i at barnet legger seg veeeldig sent.
Og det med å kunne klare seg litt selv er også noe jeg absolutt syntes de skulle gjøre da de er 6 år. De klarer å hente seg et glass vann, og smøre seg ei skive!

Takk for svar! Vi har vært sammen i over 2 år nå. Jeg har tatt opp med samboeren min at jeg opplever at vi forskjellsbehandler, for jeg gjør nok det også uten at jeg merker det selv. Men det blir oftest at han ordner med ting som har med hans barn, og jeg gjør ting som har med mitt barn og gjøre. Lager matpakke, pakker klær til bhg, foreldresamtaler, skifte bleier, osv. Han er delaktig i det han også, men det er svært sjeldent.

Jeg har tatt opp i forhold til leggerutiner at jeg mener fast og bestemt på at sønnen hans skal være i seng, senest 20.30, helst kl 20.00. Det har hendt at han har lagt seg kl 20.00, men da ser han film i senga på rommet sitt til den er ferdig. Noe som jeg synes er helt meningssløst når han skal opp tidlig kl 06.00 neste morgen.

Jeg har hatt lyst å ta skrittet videre i forholdet vårt, som det å gifte seg og få barn. Tiden er inne, føler jeg.. Men, han vil ikke.. Eller for å si det sånn som han sier det, så er det: "jeg vil, men jeg vet ikke når den tiden kommer". Men, ham mener alt skal være på plass.. Ting er jo det i forhold til økonomi, bolig osv. Men, tror det handler litt om sønnen hans. Vet ikke hvordan han kommer til å takle det. Jeg tror nok han hadde blitt en stolt storebror! Men, det har gjort til at vi har hatt mange diskusjoner, føler at jeg gjør noe galt, og vet aldri når den dagen kan komme.

Hva med en time hos familierådgiver? Det vet jeg har funket for mange...hjelper alltid å få noen utenfra til å se på situasjonen.
Hva sier mannen din når du sier du vil at sønnen hans skal legge seg kl 20 00? Håper han forstår du sier det fordi du bryr deg om sønnen hans...for det opplever jeg at du gjør igjennom det du skriver her Og bedre utgangspunkt finner man jo ikke!
Hva med å foreslå å "bytte unge" neste gang sønnen hans er hos dere? At du tar deg av mat og legging på hans, og han på din?

Skriver mer når jeg har lagt alle barna her